Den første verdensutstillingen, i London i 1851, feiret fri handel over grensene, fri kommunikasjon, fri konkurranse og ikke minst en tilsynelatende grenseløs industriell eksperimentering og vekst. Det var den nye teknologiens vidundere og de nye industrielt fremstilte varene som skulle vises frem for alt folket og tilbys for massekonsum. De store utstillingene på 1800-tallet ble sensasjonelle og begeistrende invitasjoner inn i fremtiden. Og folk strømmet til – i millioner. Paris overtok ledertrøyen fra London og holdt de største utstillingene frem mot århundreskiftet. På utstillingen i 1900 kom det 48 millioner besøkende.
Grensesprengende og optimistisk
I begynnelsen var utstillingenes tema internasjonale, grensesprengende og optimistiske. Begeistringen over fremskrittene og mulighetene fikk, mot slutten av århundret, sterkere nasjonale føringer. De store utstillingshallene ble gradvis supplert med nasjonale paviljonger, der markedsføringen av de enkelte nasjoners særpreg og bidrag ble satt i fokus. Verdensutstillingene ble en slags verdensmesterskap i nasjonenes innovasjon og vekstkraft. For den enkelte produsent var det om å gjøre å vinne medaljer eller hederlig omtale. Møllers tran, Freia sjokolade og Bjellands makrell på boks viste alltid frem medaljene fra verdensutstillingene på sine etiketter.
På 1800-tallet hadde Norge ikke så mye å by på, men deltok ivrig med stands og produkter på samtlige utstillinger. På den første utstillingen i 1851 deltok Norge med beskjedne 14 utstillingsnumre, blant 14000 utstillere, mens det i 1862 var blitt 259 numre.
Norge var i union med Sverige og hadde følgelig ikke egen utenrikspolitikk. Nettopp derfor var det viktig for norsk næringsliv og kultur å vise at dette var en moderne og selvbevisst nasjon som hadde mer å by på enn fjord og fjell, elg og vikinger. Utstillingen i Paris i 1867 hadde første gang nasjonale paviljonger, egne hus i den store parken som skulle vise nasjonal folkekultur. Norge deltok her med et stabbur.
SE FLERE BILDER HER
Oslo 1914 – en storstilt utstilling
I den nye nasjonen USA var det særlig viktig å delta.
Utstillingen i Chicago i 1893, til minne om Columbus’ oppdagelse av ”den nye verden” i 1482 (7), var en storstilt mønstring der også Norge hadde sin egen paviljong (8), en nygotisk bygning i laftet tømmer med referanse vel så mye til mytisk historie som til moderne nasjon. I Paris i 1900 var det naturen, Fridtjof Nansen og kampen mot elementene som sto i sentrum, og det ble gjennombruddet for stilen art nouveau. Norge hadde igjen egen paviljong, tegnet av arkitekt Holger Sinding-Larsen, en nokså merkverdig sammenblanding av stabbur og stavkirke, med store gavler, svalganger og høye spir (9).
Arbeidet med den store Jubileumsutstillingen på Frogner i Oslo i 1914 (10), hundreårsmarkeringen for den norske grunnloven, ble en viktig milepæl som viste hvilke voldsomme ambisjoner som kunne legges i en utstilling. Se hva vi kan! Den ble besøkt av 2,7 millioner i løpet av noen sommermåneder. Den norske paviljongen til verdensutstillingen i San Francisco i 1915, tegnet av arkitektene Berner & Berner (11), bygget videre på erfaringene fra Frogner og var langt større og mer selvbevisst enn paviljongen i Chicago 20 år tidligere.
Dristig arkitektur
I 30-årene hadde funksjonalismen fått sitt internasjonale gjennombrudd, ikke minst etter den storstilte Stockholms-utstillingen i 1930. På verdensutstillingen i Brussel i 1935 var det lavere budsjett enn tidligere for en norsk deltakelse; det var stramme tider. Den norske paviljongen, konstruert i jern og glass (tegnet av Ole Lind Schistad, 12) skulle først og fremst være turistreklame, med kino og restaurant som skulle servere norsk hermetikk, ost og øl, og bare en liten avdeling for industrien.
Utstillingen i Paris i 1937 brukte enda en gang området Champ de Mars, Trocadero og breddene av Seinen, stadig med Eiffeltårnet fra utstillingen i 1889 som midtpunkt. Det var krig i Spania, de store landene med Tyskland og Sovjet i spissen rustet til konfrontasjon, og deltok med enorme og pompøse paviljonger. Norges paviljong lå inneklemt med en 15 meter fasade. Hensikten, forklarte arkitektene Knut Knutsen, Arne Korsmo og Ole Lind Schistad, (13), var å ”dominere mest mulig og kapre den største del av publikum”. Bygningen var ”en blanding av reklame og teater”, med en fasade som reiste seg høyt og dramatisk mellom trærne. Veggene var i jern og glass, kledd innvendig med asbestplater (den planlagte trekledningen ble forbudt av det lokale brannvesenet).
En rystet verden
Også New York World’s Fair i 1939 hadde den forlokkende fremtiden som tema, selv om skyggene fra en kommende storkrig var tydelige, symbolisert ved Tysklands fravær. Vekten i utstillingen lå nå enda mer på underholdning og utnyttelse av kommersielle interesser. Norges paviljong, tegnet av Finn Bryn, (14), ble ingen lykkelig affære, skarpt debattert i samtiden. Den var et nokså traust og uinspirert hastverksarbeid, preget av kompromisser og utydelig vilje fra ansvarlig hold, tydelig i samspillet med de langt dristigere naboene, de svenske (Sven Markelius) og finske (Alvar Aalto) paviljongene.
Etter 2. verdenskrig ble det ingen utstilling før i Brussel i 1958, med tema ”Building a World on a Human Scale”. Den norske paviljongen, tegnet av Sverre Fehn (15) var en enkel og dristig konstruksjon i store laminerte tredragere lett hvilende på betongmurer. Paviljongen kommuniserte det beste i den enkle, presise og lyse nordiske arkitekturen, og ble Sverre Fehns internasjonale gjennombrudd som arkitekt.
På flere senere verdensutstillinger, Seattle 1962, New York 1964, Montreal 1967 og Osaka 1970, deltok ikke Norge med egen bygning. Men i Sevilla i 1992 deltok igjen Norge med egen paviljong, denne gang med vann som tema, tegnet av LPO Arkitektkontor (16). Paviljongen var mer en installasjon enn en bygning; satt sammen av master, bommer, seil, ishus og et 45 meter langt rør. I røret var det et billedspill på de krumme veggene, projisert fra 116 fremvisere.
På Expo 2000 i Hannover var igjen LPO arkitekter for en norsk paviljong (17), med tema ”miljø, energi og teknologi”. Paviljongen besto av to bygg – en lang og slank trebygning med butikk, kafé, administrasjon m.m og en høy og voluminøs bygning kledd i metallplater. Denne bygningen hadde et stort stillerom (i samarbeid med kunstneren Marianne Heske) og et rom for utstilling, med inngang bak en brusende foss.
Kina leder an
Så er Shanghai 2010 neste. Gjennom vel 150 år har norsk deltakelse på verdensutstillingene beskrevet en nasjonal utvikling, fra en beskjeden ny nasjon med en litt famlende industriproduksjon.
Gjennom en voksende nasjonal bevissthet om en egenartet natur og med ambisjoner om sterkere internasjonal deltakelse har paviljongene vist vei inn i oljealder og velstand, frem mot en sterkere miljøbevissthet og en ny dagsorden for et nytt årtusen. De norske utstillingene og paviljongene har gjennom denne perioden, i fortettet form, som et øyeblikksbilde av en nasjon underveis, speilet stemninger og et stadig klarere ønske om å kommunisere offensivt med verden utenfor.
Verdensutstillingene har siden 1851 vært et laboratorium for nyskapende og dristig arkitektur, der teknologiens grenser har vært tøyet og det bemerkelsesverdige uttrykket har stått høyt i kurs. Norge, som en svært liten nasjon i selskap med de store og mektige, har spilt en nokså beskjeden rolle i denne sammenheng. Den norske arkitekturen har ikke vært arena for de store gjennombruddene og sensasjonene, men har trolig gitt et troverdig mål på selvtillit og kompetanse i forhold til verden utenfor.